fredag 21. desember 2012

Gi det videre




Jeg har ofte gått ut av et kapell etter en begravelse og ikke bare vært trist for den som ikke er her mer men fordi så mange har snakket så pent om den som for kort tid siden var lys levende.  De pene ordene er flotte. Det som har gjort meg trist er tanken på at den som ble borte kanskje aldri fikk høre alt det fine. Hvor mye den personen betød. Hvor viktig. Hvor inderlig. Hvor dypt savnet.  Vi har snakket ofte om det her hjemme. Hvor viktig det er å si til hverandre hver dag hvor mye vi betyr for hverandre. Hvor glad vi er i. Hva som er så inderlig flott med hver enkelt. Vi har til og med snakket om hvordan begravelser. Gitt uttrykk for ønsker. Fordi det for oss er viktig å vite.

Jeg har nok hatt det i meg, men det ble forsterket for halvannet år siden. Å fortelle, rett ut hvor viktige vi er. Hver og en. Fordi vi plutselig. På en brøkdel av et sekund kan være borte. For alltid. Falle om. Ikke våkne. Bli drept. Med overlegg eller ikke. Livet er så grusomt skjørt. Så nære døden. Hele tiden.  Balanserende på en knivsegg. Vi vet aldri.

 
Jeg har derfor brydd meg mer. Sagt hva jeg mener.  Ikke bare til mine aller nærmeste. Men de som har trengt. Et ord. En klem. Fordi det har gledet. Fordi det har vært viktig. Men jeg har i grunn aldri tenkt noe over hvordan jeg selv ville reagere hvis jeg fikk en gave eller et kort, som fortalte MEG at jeg var viktig, fordi jeg valgte å gi av meg selv.

Mange har lagt merke til og fortalt meg at det jeg gjør blir satt pris på. de har takket for meldingen jeg har sendt. Satt pris på turen vi har gått. For klemmen jeg ga. For kortet jeg sendte. Det har jeg tatt til meg. Tatt vare og spart på i hjertet mitt. Jeg har sett på det som en stor glede å glede. Men ikke dvelt ved det. Fordi har føltes fullstendig naturlig. Men,... de siste dagene har det verbale blitt skriftlig. Svart på hvitt. Det blir sterkt. Det er håndfast og graver dypt.  Først en gave med et tettskrevet kort som fortalte at jeg betyr. At jeg gjør en forskjell. Gaven og kortet med et digert hjerte på var fra en jeg aldri har møtt og jeg kunne ha forlatt verden den ettermiddagen vel vitende om at jeg har gjort en forskjell for en.  Men det stoppet ikke der. Dagen etter lå det et nytt kort i den samme postkassa. De håndskrevne ordene på det kortet sitter fortsatt fast i både hode og hjerte. «Den omtanke og kjærlighet du viser i hverdagen gjør at vi smiler hver gang vi tenker på deg». Det er jo nettopp det man aldri får høre, fordi det ofte først sies etter at man har forlatt denne verden. Jeg føler meg heldig. Så heldig. Som har fått høre dem nå! Og ikke for sent.. Ordene inspirerer. Til å gjøre mer. Og jeg håper det inspirerer DEG. Du som egentlig har lyst. Men som ikke har våget.

 
Det finnes en film som heter «Pay it forward».  En liten gutt bestemmer seg for å gjøre en god gjerning. Den inspirerer mottakeren til å formidle gjerningen videre. Dermed settes en kjedereaksjon i gang. Gode gjerninger gjøres igjen og igjen.. For å gi er den største gave. Å si noe som betyr noe til en annen er like stort. Å åpne hjertet sitt og dele av det om mulig enda større. Det er jul nå… men det er 11 andre måneder å gjøre det på i løpet av et år. De 11 månedene er viktigere enn nettopp nå. Det som for deg kan virke lite, er stort og betydningsfullt for andre. Så «Pay it forward».  Gi det videre. Del på øyeblikket. Gi av deg selv. Vi vet aldri når vi ikke er her mer. Og da får hverken du eller andre vite hva du har betydd… før det er for sent.
 
 
God Jul <3

lørdag 15. desember 2012

En statusoppdatering


I går kveld så la jeg ut denne statusen på Facebook:

Du forteller meg at du har mistet en du er glad i, vært syk, har grinete unger, bakt boller, trena, sett film, er på fest, får ikke sove, er full eller har drukket 3 glass
vin. Jeg har pult og det var deilig!!

Satt du fredagsvinen i halsen? Måtte du se to ganger? Eller tre? Og tenkte: Nå har det klikka. Eller, nå har hun drukket FOR mye vin? Tipper du var usikker på om du skulle trykke liker eller ikke. Du var også trolig rask til å fortelle kona eller mannen din om den noe spesielle, ja til og med sjeldne oppdateringen. For den har du nok aldri sett før. Det var nettopp derfor jeg valgte den statusen. For å se reaksjonene. Om noen ville reagere i det hele tatt, eller om den bare ville skli rett gjennom syberspace. Du reagerte nok. Men valgte å ikke gjøre det på Facebook.

Der skriver vi om ALT. Unntatt sex. Jeg har i alle fall aldri sett noen skrive det jeg skrev i går. Jeg har ALDRI sett noen skrive at de har hatt sex. Selv om det er den mest naturlige ting i verden. Selve livet. Vi skriver om det meste, bortsett fra det. Til og med ting som er MYE mer privat. Om dødsfall i familien og om nyfødte babyer. Om sykdom og elendighet. Om kreftkurer og brukne ben. Om tap av førerkort og tippegevinster. Fem stjerners cognac og sviskekompott. For å dra ytterpunktene. Babyer som er unnfanget via sex er nesten født på facebook før de er virkelig født. DET forteller vi om. Det som skjedde ni måneder tidligere. Som alle vet har skjedd er vi tause om. For det er det eneste vi ikke skriver om. Er det fordi vi ikke kan? Fordi det ikke er passende? Fordi vi da åpner døra mer enn på gløtt? Vil vi ikke se inn den døra?

 
Alt annet vil vi tydeligvis se. Vi aksepterer ALT annet. Vi liker det meste. Vi liker til og med når noen forteller at de har mistet en venn. Ikke fra listen sin på Face, men på ordentlig. Vi dykker inn i folks innerste tanker fordi de deles. Fordi vi velger å dele dem. Jeg har lest mange slike statuser høyt. Jeg har ofte lurt på hvorfor noen skrev det de skrev. Lurt på hensikten. Hva som vil oppnås. Akkurat nå lurer jeg på om jeg oppnådde noe med mitt lille eksperiment. Hva tenkte du da du så det jeg skrev? Den eneste virkelige reaksjonen kom fra min 15 år gamle sønn som kommenterte med: What ???  

PS: Jeg søkte nettet for å finne bilder til dette innlegget… Der var det SÅ mange forslag på nakenhet og sex at jeg ikke klarte å velge… For på mange andre nettsteder enn Facebook handler det mye om sex.

onsdag 5. desember 2012

Mitt stille vann



Jeg må ha hatt det godt de to siste månedene. Jeg har nemlig ikke skrevet et eneste blogginnlegg siden den 5. oktober. Nøyaktig to måneder. Hva har jeg gjort? Hvordan har jeg hatt det? Har jeg ikke vært sint? Jeg må jo spørre- For det må jo være en grunn til at jeg har latt tastaturet stå i fred.  Det er alltid en grunn. Til noe. Til alt.

 
Har jeg fred i hjertet mitt? Er sinnet fritt for sorte flekker? Nei, sånn er det vel aldri helt. Men, jeg har det godt med meg selv. Jeg har funnet mitt vann. 20 meter langt og vått. Jeg tilbringer timer der hver uke. I fred med meg selv. Bare meg og mitt hode. Det gjør godt. Ikke bare for kroppen, men også for hodet. Det stopper jo aldri opp. Selv ikke når man egentlig skulle ønske at det gjorde det. Det er umulig å ikke tenke. Men det er som om tankene forandres under vann. De vanskelige blir lettere å løse. Hvor sinne blir til kraftigere fraspark. Sorg til konsentrasjon om rett teknikk. Fra den ene siden til den andre. Tellende. Antall lengder. Tak etter tak.

 
Det holdt forresten på å stoppe fullstendig opp tidligere i høst. En fryst skulder. Streng beskjed fra fysioterapauten om at svømming var det verste man kunne utsette en sånn tilstand for. Jeg gråt da jeg kom ut fra legekontoret . Satt i bilen. Alene.  Jeg måtte vente i noen minutter før jeg kunne snakke om det. Øynene bare fyltes og stemmen brast. Jeg syntes synd på meg selv. Det føltes som om noe ble ødelagt. Som om jeg hadde mistet noe verdifullt. Noe som var BARE mitt. Det ble bare svart. Jeg så ingen løsninger. Det var en sorgens dag helt til en klok mann fikk meg til å tenke på alle de som gjør noe uten den ene armen. Løsningen ble å svømme med den som virket. Det virket. Siden har det blitt mange tusen meter med bare meg, venstrearmen og vannet. Samt en diger porsjon med shampoo og balsam! Balsam for både hår og sjel.

Jeg løser mine egne store og små verdensproblemer under og over vannlinja. Det har blitt stadig færre å diskutere med seg selv.  Problemene er lettere å løse mens kroppen glir over flisene på bunnen. Hjerteslagene og pusten. Bare min egen. I mitt eget hode.  Jeg føler meg heldig.  

fredag 5. oktober 2012

Hva vil Synne og Andrine? Hva vil de som ikke lenger kan mene...

 
Debatten er heftig. Heftigere nå en tidligere. Hva skal vi gjøre? Bygge? Forandre? La det være? La byggene stå? Lage et museum? Frede?  Ja, det er Utøya jeg skriver om …igjen… Hvorfor gjør du det? Spør du. Før du fortsetter:- Du har i grunn ingenting med dette å gjøre. Det er ikke din sak. Du er ikke direkte berørt. Du har ikke mistet.
Jeg kan høre deg helt hit. Høre spørsmålene dine. Høre deg riste på hodet. Det er derfor jeg har måttet tenke lenge over hvorvidt jeg skulle skrive eller ikke. Om jeg skulle engasjere meg. Mene. Svaret er at jeg må. Jeg klarer ikke å la være. Fordi jeg føler at det er en vesentlig gruppe som ikke blir hørt. De som ikke er her lenger. De får ALDRI gitt sitt svar i en sak som nå har blitt det eneste og viktigste spørsmålet i livet for de som sitter igjen uten dem.  Jeg har ingen anelse av hva de hadde ment nå. Jeg kjente dem ikke. Men jeg tar meg i å tenke over det. For jeg er sikker på en ting: De reiste til Utøya i fjor fordi de var engasjert. De ville bry seg om samfunnet vi lever i. Forandre. Endre. Gjøre bedre. Sammen. Det er derfor jeg spør meg nå: Hva hadde de ønsket? Hadde de ønsket det samme som det mamma og pappa ønsker?  Eller hadde de vært totalt uenige.  Hadde spørsmålet blitt en heftig debatt over middagsbordet? Hadde de gått irritert på rommet, smelt i døra fordi den samme mamman og pappa ikke forsto? Den diskusjonen kommer aldri. Fordi de ikke er her mer. Den middagen blir aldri noe av. De får aldri fortalt oss hva de vil. Men, er det likevel mulig å sette seg ved middagsbordet og ane meninger? Kan man utfra viten om hvor stort engasjementet var den dagen de reiste i fjor, finne svar på spørsmålet? Hvis man stiller spørsmålet høyt- vil man da få en form for svar?
Mange av disse foreldrene har sagt gjentatte ganger. Fordi han vil det. Fordi hun hadde ønsket det. Det har de sagt om mange ting. Om det meste. Hun vil jeg skal fortsette å leve. Han ønsket at vi skulle….
De spørsmålene har det alltid vært svar på. Hvorfor er det så vanskelig å vite svaret nå?
En annen viktig betraktning helt siden i fjor sommer har vært at vi skal gjøre ALT for at ikke barnemorderen skal få oppnå det han ønsket. Hva var det han ønsket?  Han ønsket å sørge for at et parti ikke lenger skulle få rekruttere, diskutere, mene.  Han ønsket partiet jevnet med jorden på samme måte som han jevnet dets ungdom med jorda…  Jeg er redd for at han er i ferd med å få sitt største ønske oppfylt… Virkelig oppfylt..  For det er ikke lenger kjærlighet, felleskap og savn som knytter så mange sammen. Det er diskusjoner. Til og med vonde ord.  Krangel. Debatt om hvem som vet best og som mener mest. Det er det mange som gjør. Like mange. Eller fler enn det det er barn som ikke får fortalt oss hva de mener. Det gjør meg vondt. Jeg som egentlig ikke har noen rett til å mene.

tirsdag 21. august 2012

Se! Jeg er naken!



Jeg har ALDRI vært sjenert! Det kan jeg si med hånden godt planta på hjertet. Jeg er ikke sjenert den dag i dag og jeg blir nok heller aldri det. Selv når puppene henger som slappe baklommer og håret faller naturlig av på andre intime steder skal jeg stå naken og dusje i damegarderoben. Det er det nemlig ikke alle som gjør. I allefall ikke i de badene som ikke er offentlige. Jeg vil nesten si at vi innimellom er et mindretall som gjør det. Mange kler først av seg, for så å kle på seg for å gå å dusje.  Fler enn noen gang har på seg bikini eller badedrakt når de enten dusjer før eller etter at de har vært i bassenget. De ser tydeligvis ikke skriften på veggen i dusjen hvor det presiseres at man skal vaske hår og kropp før man går i bassenget. Det gjør man vel naken? Er ikke det vanlig? Jeg tar meg litt i å lure på om disse damene dusjer med bikini hjemme? Hvorfor har så mange blitt sånn? Hvem har gjort oss redde for å vise nakenhet? Er vi så flaue over oss selv? Vår egen kropp?


Jeg sover naken. Jeg dusjer naken. Jeg har til og med blitt avbildet helt naken. Det flotte bildet er stolt plassert på et staffeli på vårt bad. Det var en julegave til mannen min for noen år siden. Til å begynne med hang bildet i stua. Det viser ingenting. Men, ja jeg er naken. Alle som satt i vår spisestue så bildet i flere år og nå ser alle som besøker badet bildet. De fleste syns det er et vakkert bilde. Et bilde av meg naken. Ikke en fotomodell uten former, men den gangen av tobarnsmora som ønsket å få kroppen sinn i glass og ramme fordi hun var stolt av den der og da! Jeg kunne godt ha gjort det samme igjen, selv om den samme kroppen har født nok et barn og har blitt åtte år eldre.  


Jeg hadde anoreksi i 10 år. Jeg var ingenting. Hverken utenpå eller inni. Jeg blir skremt av å se bilder av meg fra den gang. Innhul og uten glede i øya. Følelsesløs. Følelseskald. Jeg ser mye heller på kroppen med former på vårt bad! Kanskje mest fordi jeg er stolt av at denne kroppen har båret og født tre barn. Fordi kroppen viser at jeg for lengst er frisk og at jeg koser meg. At jeg lever! 



Mannen min sier at det er det samme i herregarderoben. Det er mange som skifter med håndkle rundt seg som om de er på stranda og mange står i dusjen med buksa på. Badebuksa vel og merke.  Er de også sjenerte? Flaue? Fordi deres manndom ikke er slik de mener at den burde være? Jeg er sikker på at de, selv om de kler av seg, ALDRI kommer til å oppleve at noen peker på dem og sier;- Å så liten… Eller; - Å så stor, skjev, tynn, tykk, lang… Samtidig med at jeg ble hengt naken opp på veggen hjemme gikk jeg til innkjøp av et penisatlas. En bok som viser bilder av MANGE peniser. I alle størrelser og former, samtidig som den skriver om historie, om kjønnssykdommer og andre mannsrelaterte temaer. Boka var populær hjemme. Også blant ungene. Fredrik pleide å si, da han kom hjem med venner:- Der henger mamma naken, og her har vi en bok med tisser. Da hadde han på en måte proklamert all nakenhet med en gang, og ferdig med det!


tirsdag 14. august 2012

Jeg er faktisk folk




I går kom rapporten fra 22. juli kommisjonen. Knusende kritikk. Ikke overraskende. Men bekreftende. Særlig for alle de som har telt på klokka. Det er så altfor mange som har forstått for lengst at tiden gikk i fra politiet mens skrekkslagne ungdommer løp for livet på Utøya og at det ikke burde ha vært mulig å plassere en bombebil foran døra til statsministeren. En statsminister som har imponert meg i ET helt år. Jeg tror med hånden på hjertet at ingen kunne ha gjort en bedre jobb en nettopp han da tragedien var et faktum. Han har klemt. Han har trøstet. Han har brydd seg om ikke bare alle oss men først og fremst de som sitter igjen med tapet av den de var glad i. Det gjentok Jens Stoltenberg i går. Han beklaget igjen at noen kunne utføre handlingene som endret Norge. Hva annet skulle han ha gjort. Det er det eneste han kan gjøre. For selv om ALT sviktet den regntunge dagen i fjor så er det EN mann som har drept. Det finner jeg det viktig å både si og skrive. Likevel er det lov å være sint. Fordi noen ikke kom når de skulle. Fordi ALT gikk galt.


Jeg er sint. Og det sinnet går ikke over, men det er ikke Jens Stoltenberg sin skyld. Det er drapsmannens skyld. Og i dag er det VG sin skyld. Fordi avisen makter , og det er ikke første gang, men IGJEN å gjøre seg til landets øverste statsmakt. Eller, opphøyer seg selv til det. Ved å skrive. Ved å mene. Ved å gi det de kaller statsministeren råd om å gå av.  Også skylder de på meg. For jeg er en av folket. Folket mener. Folkes syns. Jeg syns. Jeg syns IKKE. Jeg er IKKE enig. Jeg vil derfor ha meg frabedt fra å være en av VGs folk. Jeg er et ANNET folk. Jeg er selvstendig. Jeg har EGNE meninger. Jeg vil ikke ilegges deres leder. Deres kommentarer. Deres redaksjon. Jeg syns ikke som dem. Jeg syns ikke Jens Stoltenberg skal gå. Jeg syns statsministeren gjør det best i å bli. Da kan han få vise at han tar ansvar. Da kan han bevise at han vil rette opp det som gjorde at alt gikk så galt. Jeg mener det er en ansvarsfraskrivelse å gå.

Så får vi folket velge. Neste år. Da bør vi ha sett resultater. Da bør ting ha endret seg. Hvis ikke er det opp til oss å velge om vi fortsatt vil ha Stoltenberg som statsminister. Hvis ikke velger vi en annen. Det er demokrati. Det er ansvar. Vårt ansvar. Det ansvaret klarer vi fint å ta selv, uten VGs «hjelp». Det er merkelig syns jeg.  Hvilken makt avisen har. For i løpet av de siste årene har de bedt flere gå. Mange har gått. Da har avisen FOR mye makt. Samtidig har de i et helt år hevdet at de skriver det de gjør fordi vi har et informasjonsbehov. Jeg kjenner meg fortsatt ikke igjen i det behovet. De bestemmer hverken hva jeg vil lese eller hva jeg mener. Hva folk mener. Jeg er folk.
JEG ER FOLK!!

mandag 16. juli 2012

Å ikke være her et år etter

Max tenner lys i skoleparken i Sarpsborg
Det regner ute igjen. Det har det gjort ofte denne sommeren også. Akkurat som det gjorde i fjor. I de samme dagene som nå.  Jeg vasker og tørker sommerklær. Ikke fordi de er møkkete, men fordi de har ligget i skuffer og skap og trenger en ekstra omgang med vaskepulver og skyllemiddel.  Tørkestativet bæres ut og inn av verandaen mellom skybruddene.

Jeg ser frem til å møte sommervarmen i et annet land fordi sommeren her hjemme ser ut til å la vente på seg.  Det er likevel med et visst vemod at jeg setter meg på et fly og blir borte. Fordi det blir rart å ikke være her når søndagen kommer. Fordi minnene fra i fjor er så sterke og fordi ønsket om å være en del av dagen er så stort. Ønsket om å vise at jeg fortsatt bryr meg med hele hjertet. Med hele meg. Med min trøst og mine klemmer.

Utøya sett fra landsiden en vårdag

Minnene om dagen, døgnet og døgnene er fortsatt så sterke. Året har gått så inderlig fort, men likevel så sakte. Et år som har lært meg så mye om meg selv og enda mer om andre. Jeg tåler mye. Jeg tør mye. Mer enn jeg trodde.  Jeg har hørt mye og snakket mindre. Dette året har derfor både tatt og gitt mer enn andre år. Det er det året jeg har sett, virkelig sett på blomstene og luktet på gresset.  Jeg klemmer annerledes nå. Jeg klemmer på ordentlig. Det er stor forskjell på en skikkelig klem og en hvilken som helst klem. Jeg har elsket det jeg elsker. Sterkere enn ellers.  Det har vært viktig å glede seg over livet. Å leve med hele meg. Fordi øyeblikkene så plutselig kan bli borte for alltid.
Andrines sted


Jeg har sett og hørt Andrine le litt småflau over en venninnes filming mens de er på shopping. Jeg har både sett og hørt Synne på hennes videoblogg mens en katt forsøker å stjele all oppmerksomhet.  De er så levende- så fulle av liv og alt det andre tenåringsjenter er fulle av. Det føles så inderlig rart å se dem sånn når jeg ikke en gang visste hvem de var før den 22. juli i fjor. Fordi jeg aldri kjente dem i livet. Fordi jeg trolig aldri hadde blitt kjent med hverken dem eller de rundt hvis de ikke hadde blitt borte den fredagen i fjor.

Blåveisen langs kjærlighetstien

Jeg har gått på kjærlighetstien en vårdag, mens blåveisen sto i full blomst. Mellom gravlys, såpebobler og roser. Sammen med Unni og Vilde satt jeg «hos» Andrine i en time mens sola varmet. og vi gikk rundt til den andre enden av øya for å se hvor Synne var sist.  Jeg har kjent meg igjen under rettsaken. I alle rom. På knauser. På teltplassen. Ved hovedhuset. Fordi jeg har vært der. Etterpå. Etter alt.

Jeg har hørt så mange fortelle om hvor ille det var å ikke være her hjemme da alt ble annerledes. Om savnet etter å være en del av. Om ønsket av å vise sorg og medmenneskelighet.  Jeg er litt redd for den følelsen. Derfor tar jeg med meg alle følelsene fra dette siste året når jeg oppsøker en lokal liten kirke i hvitmalt mur på søndag. Sinnet, frykten, gleden, fortvilelsen, gråten og latteren skal være med mens jeg er alene i et stille rom i noen minutter for å tenne lys. Så mange lys som de har. Helst 77…
Et annerledes vennskap

onsdag 20. juni 2012

Til alle hverdagshelter

I dag fikk Norge en ny hverdagshelt da Bendik og mamman hans fikk dette leserinnlegget på trykk i lokalavisa.
Saken har blitt delt og delt og delt på sosiale sider på nettet. Ikke bare fordi den forteller om Georg, taxisjåføren som gir litt ekstra, men også fordi Bendik og mamman hans sendt leserinnlegget, og ikke minst fikk det på trykk. Det er ikke dagligdags. At noen forteller den gode og nære historien, som er så liten, men likevel så stor. Fordi den betyr en forskjell. En forskjell for den ene enkelte og for alle oss andre. For denne lille historien er så stor at den varmer en hel nasjon. Ikke fordi den er uvanlig. Men fordi den er dagligdags og fordi det heller er slik at vi hører om det motsatte. Vi hører om drosjesjåføren som ikke kom da han skulle. Om de som ble ventende ute i den bitende kulda. Om toget som ikke gikk. Om pleiepasientene som ikke fikk den pleien de burde ha fått. Om de gamle som må gå til sengs klokka seks på kvelden fordi de som tar så hjertelig vare på dem ikke hadde tid- fordi de var for få på jobb. Men DE var der. DE er der.  


Tenk om vi hadde fått en dag. En hel dag med motsatt fortegn? Tenk om alle familiene hadde fått fortelle om hvor glad de er for de som tar vare på. De som pleier og viser kjærlighet. For det er det de gjør. De er totalt fremmede som bryr seg om enkeltmennesker som de kan komme til å kjenne en så altfor kort stund i livet. Ikke bare overfor de som er gamle, men også for de som har fått den vonde beskjeden om at dagene kan være talte. De som ikke en gang rakk å bli gamle. Eller alle de andre. De mange andre.

For de finnes! Det finnes lærere som bryr seg litt ekstra om den eleven som strever mest. Naboer som tar inn ferieposten.Tanter som handler mat til nevøen som sliter. Venner som fortsetter å gå på sitt ukentlige besøk til en som har blitt så syk at han ikke en gang kan prate tilbake...Hundelufteren. Lystenneren. Blomsterpiken. Eller hva med hun som la igjen gaver til den tilfeldige på t-banen. Fordi hun ønsket å glede. Uten å få noe helt spesielt igjen. De er så mange. De fortjener mer. De fortjener å bli tatt på alvor. Historien om Bendik og Georg forteller også at man trenger ikke redde noens liv for å gjøre en forskjell. Det har de siste 11 månedene fortalt meg også. – Hvorfor gjør DU det du gjør? Spør de. Hvorfor bryr DU? Hvorfor mener DU så mye om det som skjedde den 22. juli, når DU ikke er direkte berørt. Og Hva får DU igjen for det. For det er det som forventes. Hvis man gjør noe for andre- da skal man FÅ noe igjen. Og det er nettop det man gjør. Får noe igjen. Får SÅ mye mer. I form av vennskap. I form av gleden av å se noen smile. Å høre noen le. Å vite at et lite hjerte på en facebookside forteller at man er tenkt på. Av kjente. Av fremmede. Av nye og gamle venner. For min del skulle jeg egentlig ønsket at jeg ikke hadde fått disse helt spesielle vennene. Det hadde nemlig betydd at det som skjedde for 11 måneder siden ikke hadde skjedd.


I jantelovlandet Norge skal man helst ikke gjøre en forskjell. Da kommer kritikerne. Da kommer de som ikke ønsker seg hverdagshelter. Da kommer de som helst skulle vært der selv. Som skulle ha holdt en hånd. Gitt et smil.  Men som ikke fikk det til.... Kanskje det er derfor Georg har valgt å avvise de fleste henvendelsene fra media i dag. Han vil ikke fremstå som noe bedre enn andre. For i lille Norge er det farlig det.


torsdag 14. juni 2012

Hvordan ble du deg?


Jeg har stilt meg spørsmålet så mange ganger at jeg ikke kan telle lenger. Selv  om jeg har innsett at jeg forstår at jeg ikke forstår hvorfor du gjorde det du gjorde for snart et år siden, er det et stadig tilbakevendende spørsmål. Hvordan kan noen bli som deg, Anders Behring Breivik? Hvordan ble du deg? Den du er nå.  Hvordan kan noen bli så uvanlig, normal og gal på en gang? For det er slik de betegner deg. De utallige ekspertene som har uttalt seg om deg i retten den siste uka.  Psykotisk. Gal. Uvanlig. Som ingen andre. Så mange fremmedord. Så mange kliniske betegnelser som ingen rett har hørt tidligere.


Det jeg spør meg. Igjen og igjen og igjen er hvordan du ble sånn. Hvordan ble du uvanlig. Hvordan ble du gal. Hva skjedde med deg og hvem var det som ikke så at du ble sånn? Hvorfor var det ingen som fanget deg opp og hadde du blitt annerledes dersom noen hadde gitt deg «hjelp»?  Da du trengte det. Da du forandret deg. Da han bak den fem år gamle lyse luggen endret karakter. For jeg tror ikke noe på at du bare ble sånn. Jeg tror du bærer noe med deg. Noe noen kunne gjort noe med. Jeg ønsker i alle fall at det skal være forklaringen på det du har gjort. Jeg ønsker å høre at noen feilet på veien. At du ikke ble sett. Oppdaget. Selv da du bare var fem år. Hadde vi da sluppet å se den uvanlige, gale. Hadde 77 mennesker fortsatt vært i livet og hadde du levd et normalt liv?


Jeg tenker ofte på mammaen din. På hvordan hun har det. På hva hun tenker. På hvordan hun lever. Om hun lever. For er det mulig å leve videre når ens eget barn tar livet av andre barn? Så mange andre foreldres barn. Kan man fortsatt elske et slikt barn? Det barnet hun bar på i ni måneder. Som hun gledet seg til å treffe. Som hun elsket før det ble født. Som hun skrek i smerte til verden gjennom timer i fødsel. Den lille gutten som ble lagt på magen hennes. Som luktet som bare babyer gjør. Som hun la inntil seg når det gråt. Som var det vakreste hun hadde sett.  Som gråt av glede da du tok dine første skritt og sa dine første ord. For det var det hun gjorde? Eller manglet du noe? Manglet du kjærlighet. Noen som pakket dyna rundt deg om kvelden og fortalte dag at de var glad i deg. At du var viktig. At du var alt. Hvor mange ganger har denne mammaen spurt seg hva hun gjorde galt? Om hun gjorde noe galt. Om hun burde ha sett deg bli det du er nå. Om hun burde ha bedt om hjelp. Fikk hun ikke hjelp?  Jeg klarer ikke å la være.  Jeg gråter for mammaen din. Jeg gråter med mammaen din.
Med tre sønner i huset er min verste frykt at noe skal skje med dem. At de skal utsettes for noe som endrer deres liv eller ødelegger det fullstendig. Aller verst er tanken på at de skal ødelegge andres liv fordi jeg gjorde en feil. Fordi jeg ikke oppdaget at noe var galt. For at jeg ikke hjalp de da de trengte det. For at jeg ikke ropte om hjelp når jeg trengte hjelpen. Og hvis jeg gjorde det, men ikke fikk hjelp. Hva da? Kan de bli som deg? Kan noen bli som deg? Hvordan ble du deg?



mandag 11. juni 2012

Hva tenker dere nå?


Hva tenker dere nå Torgeir Husby og Synne Sørheim? Hva tror dere nå, når deres teori om mannen som har påført så mange så mye sorg og lidelse plukkes fra hverandre bit for bit. Kritiseres. Ignoreres. Slaktes. Dag ut og dag inn. Blir dere selv usikre. Frykter dere at dere har tatt feil. Hvordan kom dere egentlig frem til deres konklusjon? Var dere for raske? Fikk dere oppdraget FOR fort? For kort tid etter at han i halv annen time gikk rundt og drepte uskyldig ungdom på en øy uten gjemmesteder. Tenk om dere BARE hadde funnet ut det, som så mange andre nå mener at de har,at han var tilregnelig?

Da hadde denne rettsaken vært mist to uker kortere og det hadde handlet om det den egentlig burde handle om. De flotte ungdommene som ikke er her mer. De som savner dem. Som ALDRI får de tilbake igjen. Som lengter så inderlig at de kunne ha gravd dem opp igjen av jorden med bare fingrene. Bare for å få en siste klem. Et siste ord. Sagt farvel. Hørt dem løpe i trappa. Ledd. Grått. Smilt. Med dem. Dette handler om de som daglig minnes på hva de egentlig burde ha gjort. Det de gjorde når alt var som det skal være. Syklet til stranda i finværet på ettermiddagen. Spist brød med egg og kaviar. Planlagt og reist på sommerfeire. Som de alltid har gjort. Som de skulle ha gjort også i år.  Isteden sitter de og følger en rettsak som ikke handler om dem eller om de som var deres, men som er teknisk, klinisk og medisinsk. Om en gal mann som ikke er så gal at han ikke visste hvor galt det var det han planla og hvor så mye verre det er det han har gjort.  


Men gremmes dere Husby og Sørheim? Slik som han gremmes? Sitter dere urolig. Som på knappenåler.  I stolene i rettsal 250. Tviler dere på dere selv og det dere har konkludert med slik han gremmes over det som blir sagt. Uansett blir det nesten uvesentlig og det mest vesentlige for meg. Det er ikke disse vitnene. Disse dagene. Disse orden jeg vil huske. Det er beretningene om å ligge i andres blod. Først varmt. Så kaldt. Å bli skutt gjennom hendene. Frykte. Flykte. Løpe for livet. Svømme. Overleve. Død. Så mange døde. 77 obduksjonsrapporter. Minneord. Dødelig. Hodet. Det er de ordene som har brent seg fast. Sammen med et uliderlig savn over bunadskjorter som ikke ble strøket. Konfirmasjonsgjesten som aldri kom. Taler som ikke ble holdt. Lys. Blomster. Gravstøtter. Klærne som aldri ble kjøpt. Brødskivene med egg og kaviar som aldri ble spist. Den som aldri kom hjem. Som aldri kommer hjem. Dere får ikke ta fra meg og så mange andre hva dette egentlig handler om. ALDRI. For det handler ikke om han. Det handler om dem. De som skulle ha vært her nå, men som ALDRI kommer hjem.

søndag 10. juni 2012

Som å reise på hytta


For 7 år siden hoppet vi på en tilfeldig charterferie. Litt skeptiske. Til Tyrkia. Vi hadde hørt om konfliktene. Selvmordsbomberne. Krater hotell. Brennende busser. I dag angrer vi ikke på at vi tok sjansen. Vi har vært der for 10. gang. På et lite hotell som ligger langt fra noe turistmekka. Men øverst i landsbyen, bland høner, geiter og olivenhager. Fylt av kjærlighet og hengivne mennesker som bare vil at du ikke skal ha det bra, men best. (http://www.facebook.com/unniesma/posts/10151825207375501?ref=notif&notif_t=feed_comment_reply#!/orenhill.aparticmeler)

ALLTID service
Fahti med Linus og hotelldyret










Direktørvannkrig
Fahti og Linus ved frokostbordet

Det er nesten som å reise på "hytta" en eller kanskje to ganger i året. Vi reiser til familie. Til kjente mennesker og omgivelser. Til de som gråter når vi drar hjem. Barna vet hvor alt er og hvem alle er. De gleder seg til å treffe Ali, Fahti og Johnny. Til å se igjen det som ikke lenger bare er nære venner men familie i et land fire timer med fly unna. Vi har vært hjemme hos dem. Kjørt til den virkelige landsbygda hvor konene koker mais på bål. Vært på middag hos "direktøren" og besøkt små kneiper som kaller seg restaurant in the middle of nowhere. Hvis noe mangler, skaffes det. Om det være seg jordbær til barnas "drink", pølser i brød til 17. mai eller veksel av Euro. Noen setter seg på en scooter og kjører vårt ærend. Vi trenger ikke ha med 14 dagers skift til minstemann. Når klærne blir skitne er det noen som vasker dem. En ting sitter friskt i minnet fra da Linus var baby. de hadde ikke stoler som passet for han. De reiste og kjøpte. Jeg var redd flaskene hans ikke ble rene av bare håndvask, noen tok de med hjem til oppvaskmaskinen. Hvor har man det sånn? Hvilket hotell gjør dette for gjestene sine? DE gjør det. Og de gjør det med glede. Uten å forvente noe tilbake. Fordi de ser på oss som sin egen familie. Som de gjerne skulle ha reist og besøkt igjen.

Litt av en restaurant
Med bordsetting på gulvet





Robin ler etter å ha blitt invitert på Raki minst 5 ganger...


I år tok vi også turen til Turtle beach. Halvannen time med buss. En time med båt. En båttur mellom sivgrodde bredder. Det ga meg følelsen av å være på en helt annen breddegrad. Mer Thailand enn Tyrkia. Endestasjon; en 4 kilometer lang sandstrand med lekne bølger og varmt vann. 10 minutter tok det før ALT var dekket med sand, mens vi badet i bølgene, og lo. Høyt! Som å være 5 år igjen. Sammen med oss hele dagen, Ali! Verdens snilleste mann som ikke forstår facebook og som lover å bli bedre i engelsk hvert eneste år. Han blir aldri bedre, men han kan sine enkle gloser på norsk, finsk og dansk. Samtidig som han forsyner oss med olje, håndpresset fra sin egen landsby, pillede peanøtter og frukt man ikke finner her hjemme. Ali bøyer ned et tre. Plukker bær og gir til barna.
Turtlebeach- 4 kilometer BARE sand



Som å være på sjøen i Thailand



Høye, varme og morsomme bølger


Øren Hill Apart i Icmeler, byen med BARE 11 tusen innbyggere får min varmeste anbefaling. Men reis i mai eller september- DA er ikke alle andre der, og du må IKKE sitte BARE i skyggen fordi det er FOR varmt



Badenymfer med og uten svømmebriller

Det rareste med dette hotellet er at man finner venner for livet der. Ikke bare de som jobber der, men andre gjester. Sterke foralltid bånd knyttes. Vi har vært i Danmark. Vi har hatt danske venner på besøk mange ganger. Linus sine faddere traff vi på vår første reise til Øren. Vi har venner i Tromsø, India, Trondheim og England. Alle har vi møtt der. Det er sjelden vi knytter vennskap andre steder på ferie. Det er noe helt spesielt med dette stedet, og det er vel også derfor det føles som om vi reiser på "hytta" en eller flere ganger i året!

Gode venner- de har vi funnet mange av på Øren


Mr. NO Problem, Ali!!