Å forstå at jeg ikke forstår

Jeg forstår at jeg ikke forstår. Jeg forstår at jeg IKKE forstår. JEG FORSTÅR AT JEG IKKE FORSTÅR. Jeg har sagt det minst ti ganger til meg selv etter seks timer i en rettssal med direkteoverføring fra nummer 250 i Oslo i går. Og jeg sier det igjen! Jeg forstår at jeg ikke forstår. Jeg vil så gjerne forstå. Men denne gangen må jeg overbevise meg selv om at det faktisk er fullstendig umulig. Hverken jeg eller du kommer noen gang til å forstå Anders Behring Breivik. Vi kommer aldri til å forstå hans syn på verden og mennesker. Ikke hans logikk. Måte å snakke og tenke på. Ikke han. Det tar det tid å ta innover seg. Jeg vil så gjerne. Det vil jeg ofte. Jeg vil forstå. Jeg vil skjønne hvordan og hvorfor. Det vil jeg om alt. For å skjønne en sammenheng. Denne gangen føles det som om sammenhengen er borte. På et vis. Fordi det er så fullstendig ulogisk. Uvirkelig og meningsløst. Men, jeg innser det nå. Jeg forstår ikke. Men jeg må høre. Ikke for å forstå han, men de som snakker om han. De som sitter der av en grunn. De som søker svar. De nærmeste. Ikke ekspertenes eksperter. De er det så altfor mange av. De hevder at de forstår. Jeg tror ikke de gjør det. De er likevel ikke viktige. De viktige nå er de som i løpet av de siste månedene har blitt eksperter på noe ingen burde være eksperter på. Ekspert på å savne. Å sørge. De har blitt påtvunget lærdommen. Av han jeg ikke forstår.

Heldigvis slipper de fleste av oss å måtte overvære en drapssak i retten. Derfor kan det nok virke underlig når man først MÅ være der. Da blir det brutalt, vanskelig og vondt. Morderen angrer ikke. Han sitter jo bare og snakker om seg selv. Hva han har gjort og hvorfor. Stolt. Av seg selv og sine handlinger. Uten anger. Uten skyldfølelse.  Jeg har dekket drapsaker fra retten som journalist. Jeg har sett gjerningsmenn før. Sett dem i øynene. Forsøkt å forstå. Menn som har tatt livet av konene sine med grusomt overlegg. Morderen som sitter i Oslo opptrer i grunn ikke annerledes enn de andre drapsmenn jeg har sett i retten. Jeg har aldri sett noen angre sine grufulle synder. De planla sine drap- fordi de mente det var nødvendig, der og da. Den eneste forskjellen er at planene ikke ble lagt år i forveien og at de ikke har et skremmende budskap å formidle. De har vært sinte. Det har utløst drap. De hadde ikke noe manifest som de ville distribuerte og drapene var ikke satt i stand for det. Det er det han i Oslo er opptatt av. Å få formidlet sitt budskap. Han retter på aktor. Han er uenig i spørsmålstillingen. Han angrer ikke- og gjentar at det var nødvendig. Det er grusomt. Det er brutalt. Det er hinnsides alt annet. Det er fortsatt uvirkelig og nesten umulig å fatte at det i det hele tatt har skjedd. Det visste vi for ni måneder siden og det vet vi nå. Det trenger ikke andre å fortelle oss. Ikke engang media. Vi har allerede brukt alle adjektivene de har funnet frem igjen. Vi kan dem. Vi har sagt dem. Brutalt. Grusomt. Uten empati. Følelseskald. Monster. Fullstendig gal.

I går burde jeg egentlig ha skrevet på konfirmasjonstalen jeg skal holde søndag. Men hodet var blankt og fullt på en gang. Jeg krøller meg i stedet sammen på sofan inntil Linus. Fikk en god klem som varmet litt ekstra akkurat i går. Jeg blir en del av 4- åringens mangfoldige univers. Han bablet ustanselig og snakket om alt fra hvor mange dager det er til ferien starter. Sabeltannis og Dora som snakket engelsk på tv. Han telte dager og kunne ikke skjønne at 20 er mer enn 7. Det hørtes jo helt  likt ut når han sa det. Han har det bra. Han er lykkelig. Han vet ikke noe mer enn at verden er god. Fullstendig bekymringsløs.Akkurat da var ikke verden større enn den sofaen vi lå i. Det er godt han ikke vet. Det vi vet. For verden er ikke alltid et godt sted. Den er dessuten langt bredere enn sofaen vår og så mye lenger borte enn en ferietur til Tyrkia. Han vil så gjerne forstå alt. Vite alt. Det meste kan forklares. Vi har forklart før til de som nå er eldre. De har fortsatt spørsmål om hvorfor og hvordan, og jeg tar meg i at det blir langt vanskeligere ettervert som de vokser. Noen ting kan ikke forklares, akkurat sånn som nå. Nå MÅ jeg bare forstår at det ikke er mulig å forstå..

Hvor skal jeg gjøre av meg?

Noen solstråler bryter skylaget over verandaen min. Jeg må ut. Finne det som er fint. De små tingene som gjør meg glad. Vi har fire tv apparat i huset. Samtlige er avslått. I bakgrunnen summer lokalradioen. Det snakkes om en konsert. Det er hyggelig. Latter og glede. Den hyggelige samtalen brytes opp med glad musikk. Jeg blir varm i hjertet. Det føles godt. For jeg kjenner at jeg blir sint. Irritert. Lei meg. Ofte. Akkurat nå. Og det kommer ikke til å slutte. På mange uker. Jeg vet i grunn ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Det er fullstendig umulig å stenge det ute. Og jeg forstår rett og slett ikke. Ikke hensikten. Ikke meningen. Ikke prioriteringen. Jeg kjenner Tsunamien komme tilbake. Den julen forandret så mye. Vi måtte skru av tv. Vi ble ivrige kunder hos videobutikken. Leide film på film. Særlig til ungene. Vi kunne ikke la dem se døde kopper. Vi kunne ikke forklare og forklare og forklare. Det var en naturkatastrofe. Dette er menneskeskapt. Av en person. Av et menneskesinn. Men det sinnet videreformidles av så mange. Av alt.  Det blir FOR mye. FOR massivt.

For hva er egentlig forskjellen mellom å høre en mann og å høre så altfor mange andre gjenfortelle det han har sagt? Domstolen har bestemt at 22. juli rettsaken ikke skal kringkastes direkte, men jeg spør meg hva er forskjellen når den likevel blir det via tv, via nettaviser, via alt? De skriftlige oppdateringene flommer kontinuerlig. Det er som et surralistisk reality tv med kommetatorer som kommenterer hverandre. Journalister som intervjuer hverandre. Alle er eksperter på karakter, oppførsel og analyser av ord og ordlegging.  Fra tidlig på morgenen til langt ut på ettermiddagen refereres ALT som morderen sier og gjør i retten. Vi får til og med vite at han drikker vann og hvor mange svetteperler han har på panna. Når det er pauser gjentas det opptil flere ganger av reportere og programledere. På hvert helslag trekkes det mest grusomme, bestialske og stygge som har blitt sagt i løpet av den siste timen ut til et nyhetsinnslag. Hver gang det ikke skjer noe i retten. Snakker de selvproklamerte ekspertene. For det er det alle plutselig er. De gjør det nå og de skal gjøre det i mange, lange ukene fremover. Nyhetsjournalister skal tolke han som sitter der inne og skal forklare hva han gjorde og hvorfor. De skal trekke slutninger og fortelle meg, oss, hva de mener han mener.

Noen sier det er godt dette ikke sendes direkte. Viser til små barn og hva de kunne fått sett og hørt dersom rettsaken hadde blitt sendt direkte. Igjen må jeg spørre meg om det er så mye bedre dersom barn ser og hører reporternes referater og karakteristikker. Gjentagelsene. Igjen og igjen og igjen. Har barn godt av det? Har voksne godt av det? Ingen har godt av det. Vanligvis sendes program med sterkt innhold etter at barn er i seng. Nå sendes det hele dagen. Det er barn hjemme på dagtid og det er ikke alle som har foreldre som kan sette opp et filter. Det kommer barn hjem for å være alene etter skolen i timer mens foreldrene er på jobb. De ser på tv alene. Media sier de MÅ gjøre dette fordi de har et samfunnsansvar, en informasjonsplikt. Men hvem har dette samfunnsansvaret for de barna som sitter hjemme alene og ser det de nå gjør? Har ikke de også en rett til et vern?

Frykten for det ukjente

Jeg gruer meg. Jeg har kjent på det i flere dager nå. I kveld er det enda verre. Jeg kjenner det i mellomgulvet. Nesten den samme følelsen som jeg kjente da vi hadde tannlegetime på barneskolen. Vi måtte nemlig gå fra vår skole til en annen. Ganske langt for små føtter. Lenge å gruble å grue seg. På noe ukjent. Noe vi bare hadde hørt om. Vi visste ikke hva vi gikk til, men skrekkhistoriene var mange. To damer jobbet på det tannlegekontoret. Det hendte de boret selv om det ikke var hull… Meg trakk de ut en tann på. Samtidig klippet de over en tynn blodåre som fortsatte å blø til langt på natt. Tanntrekkingen endte på legevakten. Det hadde gått med noen deciliter med blod.

Det var i grunn ikke selve tannlegebesøket som var det verste. Det var jo fullstendig uunngåelig. Det visste vi. Men, på veien til tannlegen måtte vi forbi et hus hvor det bodde en alkoholisert mann med en diger og sinna St. Bernhards hund. De to var like sinte. Mannen sto ofte ved gjerdet. Sa noe. Så sint ut. Sammen med den store hunden. Vi var så små og alene på denne ferden i frykt.  Å være redd er en vond følelse. Å frykte noe like ille. Jeg var så redd for at den hunden skulle komme seg ut. Etter oss. Jagende. Jeg er sikker på at den hadde kastet seg over oss og bitt oss i fillebiter hvis den hadde fått muligheten. Det skjedde heldigvis aldri.

Jeg kjenner igjen følelsen av å være redd for at det skulle skje. Jeg kjenner igjen frykten for det ukjente. For det jeg bare har hørt om. For det jeg egentlig ikke har lyst til. Jeg skulle ønske det som skjedde for snart 9 måneder siden ugjort for å slippe å frykte. For, jeg frykter de neste ti ukene. Ti uker med savn. Med sorg. Med tårer og med grusomheter. Fullstendig blottet for empati.  Jeg er blandet i følelsen av å bli revet med. Jeg vil, men vil ikke se. Jeg vil, men vil ikke høre og lese. Jeg er redd for at jeg skal falle for fristelsen og bli sugd inn i en gal manns univers og glemme det som er viktig.  De som fortsatt er her. De som mistet. Ikke han! Men det er akkurat som om han som både er og ikke er erklært gal nærmest innbyr til en premiere jeg ikke vil være en del av, men som jeg dyttes inn. I den samme køen som alle andre som egentlig ikke vil, men som føler at vi bare må.

Det er derfor jeg har bestemt meg for å fortsette det jeg har begynt på. Jeg må forsøke å kanalisere dette onde over i noe godt. For det er på en måte NÅ det gjelder. Selv om det gjelder igjen. Og igjen. Og igjen. For alltid. Tror jeg. Men det er NÅ. NÅ må vi ta frem kjærlighten igjen. Svare hatet med kjærligheten. Vise omsorg. Bry oss! NÅ! Det er nå jeg skal sende en ekstra tekstmelding. Invitere på kveldsmat. Ringe. Lage kaffe. Sende lys. Tenne lys. Jeg skal bry meg. Ikke bare om de som trenger det mest. Også de som lider fordi de er som meg. Fordi de velger å se. Fordi de på en måte må se frykten i øynene. Jeg håper det kan hjelpe meg til å ufarliggjøre det hittil har føltes farlig.

Han elsker meg

Han bryr seg ikke om jeg har kjøpt med splitter nye bukser. Om jeg kjører en flott bil eller om sofaen er av det trendy slaget. Han bryr seg ikke om bustehodet mitt når jeg står opp om mårran. Eller om jeg vaser i pysjamas en hel dag.  Alt han krever er å få elske meg. Og det gjør han, mest av alt.  Han blir desperat og frykter at jeg aldri vil komme tilbake når jeg drar. Han blir inderlig  glad for å se meg igjen. Enten det har gått fem minutter eller to uker.

Han gjør meg eitrende forbanna når han ikke hører på meg. Men jeg elsker han tilbake når han sitter og ser meg dypt inn i øya. Med en forståelse som ingen andre har. Fordi hans høyeste ønske i livet er å få være glad i nettopp meg.

Vi har i grunn en del å lære av Benny og andre hunder. Vi burde lære oss at det ikke er utseende eller hva vi eier og har som gjør oss til de menneskene vi er. Vi burde legge fordommer til side og åpne opp døra for å finne ut hvem det er vi virkelig snakker med eller om. Hunden krever ikke mye tilbake. Vi vil helst ha alt.

Overgangen var gigantisk da vi gikk fra å være labrador eiere i 13 år til å få en liten spretten parson i hus. Han som i dag fyller 8 år er sin egen sjef og sjel. Han hører ikke på de fleste og han går fullstendig sin egen vei. Han tror han er vakreste, størst og sterkest i verden. Han er ikke redd for noe. Selv ikke en elgku med to kalver skvetter han av veien for. Det har jeg sett. Men hvem vet, kanskje han slet seg på tur den dagen for å passe på meg. For jeg er det viktigste i hans liv. Jeg tror Benny ville ha gått i døden for meg. Uansett hvor sinna han gjør meg. Samme pokker hvor mye kjeft han får, så elsker han meg. Høyere enn seg selv.