tirsdag 21. august 2012

Se! Jeg er naken!



Jeg har ALDRI vært sjenert! Det kan jeg si med hånden godt planta på hjertet. Jeg er ikke sjenert den dag i dag og jeg blir nok heller aldri det. Selv når puppene henger som slappe baklommer og håret faller naturlig av på andre intime steder skal jeg stå naken og dusje i damegarderoben. Det er det nemlig ikke alle som gjør. I allefall ikke i de badene som ikke er offentlige. Jeg vil nesten si at vi innimellom er et mindretall som gjør det. Mange kler først av seg, for så å kle på seg for å gå å dusje.  Fler enn noen gang har på seg bikini eller badedrakt når de enten dusjer før eller etter at de har vært i bassenget. De ser tydeligvis ikke skriften på veggen i dusjen hvor det presiseres at man skal vaske hår og kropp før man går i bassenget. Det gjør man vel naken? Er ikke det vanlig? Jeg tar meg litt i å lure på om disse damene dusjer med bikini hjemme? Hvorfor har så mange blitt sånn? Hvem har gjort oss redde for å vise nakenhet? Er vi så flaue over oss selv? Vår egen kropp?


Jeg sover naken. Jeg dusjer naken. Jeg har til og med blitt avbildet helt naken. Det flotte bildet er stolt plassert på et staffeli på vårt bad. Det var en julegave til mannen min for noen år siden. Til å begynne med hang bildet i stua. Det viser ingenting. Men, ja jeg er naken. Alle som satt i vår spisestue så bildet i flere år og nå ser alle som besøker badet bildet. De fleste syns det er et vakkert bilde. Et bilde av meg naken. Ikke en fotomodell uten former, men den gangen av tobarnsmora som ønsket å få kroppen sinn i glass og ramme fordi hun var stolt av den der og da! Jeg kunne godt ha gjort det samme igjen, selv om den samme kroppen har født nok et barn og har blitt åtte år eldre.  


Jeg hadde anoreksi i 10 år. Jeg var ingenting. Hverken utenpå eller inni. Jeg blir skremt av å se bilder av meg fra den gang. Innhul og uten glede i øya. Følelsesløs. Følelseskald. Jeg ser mye heller på kroppen med former på vårt bad! Kanskje mest fordi jeg er stolt av at denne kroppen har båret og født tre barn. Fordi kroppen viser at jeg for lengst er frisk og at jeg koser meg. At jeg lever! 



Mannen min sier at det er det samme i herregarderoben. Det er mange som skifter med håndkle rundt seg som om de er på stranda og mange står i dusjen med buksa på. Badebuksa vel og merke.  Er de også sjenerte? Flaue? Fordi deres manndom ikke er slik de mener at den burde være? Jeg er sikker på at de, selv om de kler av seg, ALDRI kommer til å oppleve at noen peker på dem og sier;- Å så liten… Eller; - Å så stor, skjev, tynn, tykk, lang… Samtidig med at jeg ble hengt naken opp på veggen hjemme gikk jeg til innkjøp av et penisatlas. En bok som viser bilder av MANGE peniser. I alle størrelser og former, samtidig som den skriver om historie, om kjønnssykdommer og andre mannsrelaterte temaer. Boka var populær hjemme. Også blant ungene. Fredrik pleide å si, da han kom hjem med venner:- Der henger mamma naken, og her har vi en bok med tisser. Da hadde han på en måte proklamert all nakenhet med en gang, og ferdig med det!


tirsdag 14. august 2012

Jeg er faktisk folk




I går kom rapporten fra 22. juli kommisjonen. Knusende kritikk. Ikke overraskende. Men bekreftende. Særlig for alle de som har telt på klokka. Det er så altfor mange som har forstått for lengst at tiden gikk i fra politiet mens skrekkslagne ungdommer løp for livet på Utøya og at det ikke burde ha vært mulig å plassere en bombebil foran døra til statsministeren. En statsminister som har imponert meg i ET helt år. Jeg tror med hånden på hjertet at ingen kunne ha gjort en bedre jobb en nettopp han da tragedien var et faktum. Han har klemt. Han har trøstet. Han har brydd seg om ikke bare alle oss men først og fremst de som sitter igjen med tapet av den de var glad i. Det gjentok Jens Stoltenberg i går. Han beklaget igjen at noen kunne utføre handlingene som endret Norge. Hva annet skulle han ha gjort. Det er det eneste han kan gjøre. For selv om ALT sviktet den regntunge dagen i fjor så er det EN mann som har drept. Det finner jeg det viktig å både si og skrive. Likevel er det lov å være sint. Fordi noen ikke kom når de skulle. Fordi ALT gikk galt.


Jeg er sint. Og det sinnet går ikke over, men det er ikke Jens Stoltenberg sin skyld. Det er drapsmannens skyld. Og i dag er det VG sin skyld. Fordi avisen makter , og det er ikke første gang, men IGJEN å gjøre seg til landets øverste statsmakt. Eller, opphøyer seg selv til det. Ved å skrive. Ved å mene. Ved å gi det de kaller statsministeren råd om å gå av.  Også skylder de på meg. For jeg er en av folket. Folket mener. Folkes syns. Jeg syns. Jeg syns IKKE. Jeg er IKKE enig. Jeg vil derfor ha meg frabedt fra å være en av VGs folk. Jeg er et ANNET folk. Jeg er selvstendig. Jeg har EGNE meninger. Jeg vil ikke ilegges deres leder. Deres kommentarer. Deres redaksjon. Jeg syns ikke som dem. Jeg syns ikke Jens Stoltenberg skal gå. Jeg syns statsministeren gjør det best i å bli. Da kan han få vise at han tar ansvar. Da kan han bevise at han vil rette opp det som gjorde at alt gikk så galt. Jeg mener det er en ansvarsfraskrivelse å gå.

Så får vi folket velge. Neste år. Da bør vi ha sett resultater. Da bør ting ha endret seg. Hvis ikke er det opp til oss å velge om vi fortsatt vil ha Stoltenberg som statsminister. Hvis ikke velger vi en annen. Det er demokrati. Det er ansvar. Vårt ansvar. Det ansvaret klarer vi fint å ta selv, uten VGs «hjelp». Det er merkelig syns jeg.  Hvilken makt avisen har. For i løpet av de siste årene har de bedt flere gå. Mange har gått. Da har avisen FOR mye makt. Samtidig har de i et helt år hevdet at de skriver det de gjør fordi vi har et informasjonsbehov. Jeg kjenner meg fortsatt ikke igjen i det behovet. De bestemmer hverken hva jeg vil lese eller hva jeg mener. Hva folk mener. Jeg er folk.
JEG ER FOLK!!