Debatten er heftig. Heftigere nå en tidligere. Hva skal vi
gjøre? Bygge? Forandre? La det være? La byggene stå? Lage et museum? Frede? Ja, det er Utøya jeg skriver om …igjen… Hvorfor
gjør du det? Spør du. Før du fortsetter:- Du har i grunn ingenting med dette å
gjøre. Det er ikke din sak. Du er ikke direkte berørt. Du har ikke mistet.
Jeg kan høre deg helt hit. Høre spørsmålene dine. Høre deg
riste på hodet. Det er derfor jeg har måttet tenke lenge over hvorvidt jeg
skulle skrive eller ikke. Om jeg skulle engasjere meg. Mene. Svaret er at jeg
må. Jeg klarer ikke å la være. Fordi jeg føler at det er en vesentlig gruppe
som ikke blir hørt. De som ikke er her lenger. De får ALDRI gitt sitt svar i en
sak som nå har blitt det eneste og viktigste spørsmålet i livet for de som
sitter igjen uten dem. Jeg har ingen
anelse av hva de hadde ment nå. Jeg kjente dem ikke. Men jeg tar meg i å tenke
over det. For jeg er sikker på en ting: De reiste til Utøya i fjor fordi de var
engasjert. De ville bry seg om samfunnet vi lever i. Forandre. Endre. Gjøre
bedre. Sammen. Det er derfor jeg spør meg nå: Hva hadde de ønsket? Hadde de
ønsket det samme som det mamma og pappa ønsker? Eller hadde de vært totalt uenige. Hadde spørsmålet blitt en heftig debatt over
middagsbordet? Hadde de gått irritert på rommet, smelt i døra fordi den samme
mamman og pappa ikke forsto? Den diskusjonen kommer aldri. Fordi de ikke er her
mer. Den middagen blir aldri noe av. De får aldri fortalt oss hva de vil. Men,
er det likevel mulig å sette seg ved middagsbordet og ane meninger? Kan man
utfra viten om hvor stort engasjementet var den dagen de reiste i fjor, finne
svar på spørsmålet? Hvis man stiller spørsmålet høyt- vil man da få en form for
svar?
Mange av disse foreldrene har sagt gjentatte ganger. Fordi
han vil det. Fordi hun hadde ønsket det. Det har de sagt om mange ting. Om det
meste. Hun vil jeg skal fortsette å leve. Han ønsket at vi skulle….
De spørsmålene har det alltid vært svar på. Hvorfor er det
så vanskelig å vite svaret nå?
En annen viktig betraktning helt siden i fjor sommer har
vært at vi skal gjøre ALT for at ikke barnemorderen skal få oppnå det han
ønsket. Hva var det han ønsket? Han
ønsket å sørge for at et parti ikke lenger skulle få rekruttere, diskutere,
mene. Han ønsket partiet jevnet med
jorden på samme måte som han jevnet dets ungdom med jorda… Jeg er redd for at han er i ferd med å få sitt
største ønske oppfylt… Virkelig oppfylt..
For det er ikke lenger kjærlighet, felleskap og savn som knytter så
mange sammen. Det er diskusjoner. Til og med vonde ord. Krangel. Debatt om hvem som vet best og som
mener mest. Det er det mange som gjør. Like mange. Eller fler enn det det er
barn som ikke får fortalt oss hva de mener. Det gjør meg vondt. Jeg som
egentlig ikke har noen rett til å mene.