Debatten er heftig. Heftigere nå en tidligere. Hva skal vi
gjøre? Bygge? Forandre? La det være? La byggene stå? Lage et museum? Frede? Ja, det er Utøya jeg skriver om …igjen… Hvorfor
gjør du det? Spør du. Før du fortsetter:- Du har i grunn ingenting med dette å
gjøre. Det er ikke din sak. Du er ikke direkte berørt. Du har ikke mistet.
Jeg kan høre deg helt hit. Høre spørsmålene dine. Høre deg
riste på hodet. Det er derfor jeg har måttet tenke lenge over hvorvidt jeg
skulle skrive eller ikke. Om jeg skulle engasjere meg. Mene. Svaret er at jeg
må. Jeg klarer ikke å la være. Fordi jeg føler at det er en vesentlig gruppe
som ikke blir hørt. De som ikke er her lenger. De får ALDRI gitt sitt svar i en
sak som nå har blitt det eneste og viktigste spørsmålet i livet for de som
sitter igjen uten dem. Jeg har ingen
anelse av hva de hadde ment nå. Jeg kjente dem ikke. Men jeg tar meg i å tenke
over det. For jeg er sikker på en ting: De reiste til Utøya i fjor fordi de var
engasjert. De ville bry seg om samfunnet vi lever i. Forandre. Endre. Gjøre
bedre. Sammen. Det er derfor jeg spør meg nå: Hva hadde de ønsket? Hadde de
ønsket det samme som det mamma og pappa ønsker? Eller hadde de vært totalt uenige. Hadde spørsmålet blitt en heftig debatt over
middagsbordet? Hadde de gått irritert på rommet, smelt i døra fordi den samme
mamman og pappa ikke forsto? Den diskusjonen kommer aldri. Fordi de ikke er her
mer. Den middagen blir aldri noe av. De får aldri fortalt oss hva de vil. Men,
er det likevel mulig å sette seg ved middagsbordet og ane meninger? Kan man
utfra viten om hvor stort engasjementet var den dagen de reiste i fjor, finne
svar på spørsmålet? Hvis man stiller spørsmålet høyt- vil man da få en form for
svar?
Mange av disse foreldrene har sagt gjentatte ganger. Fordi
han vil det. Fordi hun hadde ønsket det. Det har de sagt om mange ting. Om det
meste. Hun vil jeg skal fortsette å leve. Han ønsket at vi skulle….
De spørsmålene har det alltid vært svar på. Hvorfor er det
så vanskelig å vite svaret nå?
En annen viktig betraktning helt siden i fjor sommer har
vært at vi skal gjøre ALT for at ikke barnemorderen skal få oppnå det han
ønsket. Hva var det han ønsket? Han
ønsket å sørge for at et parti ikke lenger skulle få rekruttere, diskutere,
mene. Han ønsket partiet jevnet med
jorden på samme måte som han jevnet dets ungdom med jorda… Jeg er redd for at han er i ferd med å få sitt
største ønske oppfylt… Virkelig oppfylt..
For det er ikke lenger kjærlighet, felleskap og savn som knytter så
mange sammen. Det er diskusjoner. Til og med vonde ord. Krangel. Debatt om hvem som vet best og som
mener mest. Det er det mange som gjør. Like mange. Eller fler enn det det er
barn som ikke får fortalt oss hva de mener. Det gjør meg vondt. Jeg som
egentlig ikke har noen rett til å mene.
Vanskelig, men viktig å høre alle sider. Gi det litt tid, tenker jeg, dette må da vel ikke avgjøres med en gang. Det siste året har mange sikkert levd i et vakuum, selv vi som ikke var direkte berørt har hatt 22. juli som en del av vår hverdag hver eneste dag... man kan bare ane hva de berørte har gått og fortsatt går gjennom. Veldig trist om denne saken skal legge enda større byrder til de sørgende. Du skriver som alltid så fint og tankevekkende.
SvarSlettJa, dette er frykteleg vanskeleg! Og så trist det har blitt slik.
SvarSlettKva Andrine hadde meint, veit eg ikkje, sjølv om eg har spurt meg om det mange gonger. Andrine brukte å identifisere seg med dei ho ansåg trengte henne mest og det trur eg også ho hadde gjort i denne saka også. Meingane er så mange, blant alle berørte. Om den største sympatien ville ligge hos ungdommane eller dei pårørande, det veit eg ikkje, heller ikkje om sympatien ho ville ha kjent førte til standpunkt for eller mot Utøyautbygging...
Unniklem <3
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlettProblem med teknikken... se under
SlettI denne saken tror jeg nettopp vi som er lettere berørt også må få lov til å reflektere. For det første fordi vi kjenner noen så inderlig nær som er berørt, 22. juli har gjort noe med oss alle og ikke minst det vi ser og du påpeker; en barnemorder som er i ferd med å lykkes i sitt verk. Jeg kjente noen av de som døde, mange av de som overlevde og enda flere av de som var engasjerte Auf´ere som ikke var der men mistet både sine og sitt felleskap. Min datter var en stolt Auf´ere i 5 år, hva som skjedde henne er uvesentlig. Det som for meg blir viktig er når du trekker frem det foreldre tror deres avdøde barn ville ment. Mange kjenner kanskje det så god at de snakker fot sine. Jeg kan bare snakke for meg selv. Jeg vet ikke hva mitt barn som faktisk lever vet selv om det er meg hun i denne tiden har delt sine tanker med. Jeg har hatt den gleden å møtt mange av de engasjerte ungdommene som ikke kom tilbake, hjemme, i bilen når vi alltid kjørte en gjeng hjem etter arrangementer, gjennom historier fortalt av min datter om fraksjoner, ideologi, kampvoteringer aksjonsmøter. Jeg er så inderlig takknemlig for å ha vært så tett innpå livet til disse engasjert ungdommene. På en måte en tillatt smugtitter inn i deres verden. Jeg og min mann var priviligert vi valgte tidlig å kjøre hjeem på natte, huse de som ikke rakk t-banen osv. Det jeg skulle ønske var at hver og en som har mistet sin kjære hadde sett inn i denne verden. Det hadde kanskje ikke gitt et svar på hva som bør skje men det hadde kanskje gitt en mamma eller pappa gode minner om det som var en levende, lekende, alvorlig, søkende engasjert ungdom. Jeg skjønner at det blandt de rammede er ulike meninger. Jeg synes til og med det er flott. Det er endel av vårt levende demokrati. Jeg ser også at det er så alt for tidlig å banke igjennom bastante planer. Dette er en krise så stor og en sorgprosses så smertefull som vil ta mye lengre tid en vi i vår samtid noen gang har vært bort i. Som deg er det som rammer mest alt hatet, alle ordene, all kampen mellom alle de som er så inderlig rammet. Sorg skal ikke måles og veies. Det finnes ikke noen som har større rettigheter til sannheten enn andre. En hvær har rett til å bli møtt med respekt for sin sorg, men har ingen rett til å tråkke på andres sorg! Før disse "splittelsene" la jeg ut på gruppen "Aldri mer 22. juli" et vers av en sang Auf´erene er så inderlig glad i og alltid synger på sine arrangementer. Det runger i hodet mitt disse dager. Mitt bilde er ikke ungdommen rundt bordet hos sine foreldre men en skygge av 69 stående på Utøya og synge til oss alle:
SvarSlett( Ta hverandre i handa og hold! 5.vers)
Nei, nå gjelder det mere enn før!
For hvis samholdet rakner og dør,
venter fiender nok
som vil splitte vår flokk.
Og vår flamme blir aske og glør.