Årets farge- Det er grønt det!

Det ferdige ressultatet

Det  har i allefall Fargeriket bestem- det med grønt altså... Kunne vel ikke tenkt meg grønne vegger men å male litt gamle og slitte møbler i grønt, det har jeg gjort før. I høst tok jeg frem det gamle hjørneskapet etter svigermor. Et sånnt som ALLE har eller har hatt. Ovalt i fronten og med gullramme rundt vinduet.. I mørk teak. Det ble ettervert grønt etter å ha testet ut tre forskjellige farger. Med litt klatting, pussing og skifte av knotter ble det vakkert igjen. det så gammelt ut. Jeg hadde bestemt meg for farge, det tok bare tid å finne den rette. Derfor endte jeg opp med tre prøvebokser. Nå har jeg gjort det samme med det gamle radiokabinettet. Det tar tid, men får sin egenart etter først grunning, før de tre fargene påføres i lag etter lag.

Sånn så det ut til å begynne med

Etter et lag med grunning

                                                                                                                                                                                                                       

Grønnfarge nummer 1

En mix av de tre grønne



En grønn bokstav i gangen



Grønne glass på kjøkkenhylla

Morsomt å matche med små detaljer

Flaskegrønne t-lysestaker i vindusposten

En helt spesiell dag...

Utøya i vårværet.

I dag har jeg gått på kjærlighetstien. Mens sola sendte vårstråler på dens svinger og røtter. Omkranset av blåveis som har funnet veien opp av vinterdvalen.

Våren har kommet til Utøya

Bena mine har tatt meg rundt en øy som har rommet så mye glede. Ungdomsforelskelser. Hånd i hånd. Nakenbad og kortspill til langt på natt. Helt til varmen og gleden ble brutt av det mest grufulle. Det stygge, onde, vonde. Skrik, redsel og smerte. Død..De tankene stengte jeg ute i dag. Jeg konsentrerte meg i stede om å se, men med en klump nederst i magen. For hver blomst og hvert lys jeg ser er de barna som ikke er her mer. Langs stien, ved stranden og inne i hus. De gjør vondt. Det var der noen døde.

Blomster og lys for Andrine

Brev fra de som savner mest

Det sterkeste inntrykket gir likevel ferga MS Thorbjørn. Å gå ombord i den som skal ta meg ut dit gjør vondt fordi den fraktet en som aldri skulle ha vært der.

Jeg har sett den før- likevel ble det rart..

Ga meg klump i magen

Det sammen gjør synet av øya. Hjerteformet. Stille. Men så liten. Så mye mindre enn det jeg trodde. Avstanden til landsiden. Hva de må ha hørt og sett, mens de ventet på en redning. En redning som aldri kom til mange.

Vi fant Andrines sted

Unni og Vilde vil stedfeste hvor Andrine var

Unni på sydspissen. Avstanden til land virker så kort...

Men jeg har villet se. Jeg har ønsket det lenge. Jeg er glad for timene i sola. Aller best var det da vi gikk i land. Da Unni, som har mistet sin aller kjæreste Andrine, fortalte at hun kunne høre de forventnigfulle ungdommene. Gleden og latteren mens de gikk trappene opp fra fergeleiet.





En trapp som har hørt så mye latter og glede

Her var det mange som gjemte seg

Formet som øya

Laget i mitt hjerte

Ballen er virkelig rund

Jeg er ingen fotballfantast... og det til tross for at jeg viet 12 år av mitt yngre liv til å stå mellom to stenger og sørge for at ballen ikke gikk i mål.

oppmerkinga er alltid klar

kunstgress er alltid gønt

Jeg lengter ikke til tippeligastart om våren. Jeg følger med, men med et halvt øye og holder meg oppdatert for de jeg må. Laget i mitt hjerte heter Greåker og består av gutter født i 2001.

Klar til avspark

Resultatorienterte ja, men de kaster ikke vannflasker veggimellom eller kjefter på dommern og banner så det lyner når de går på et tap. De er nemlig vant til å tape. For dem er en seier like jevt som å vinne tippeligaen. Gledesscenene er ubeskrivelig.


I kveld var den en av de siste treningskampene før seriestart. Vi sluttet å telle baklengsmål. Det var tross alt BARE trening. Linus kjedet seg- DET kommer han til å gjøre i mange 2x30 fremover...
På sidelinja står jeg og tar meg i å roper høyere enn trenern. Jeg gleder meg til å tilbringe timer på banen ved vakre Visterflo.

Tilskuer i 2x30

Vakkert ved Vister

Det er på Moa det skjer denne våren og sommeren! Jeg skal heie på nummer 15, men ikke bare på han. For det er dette som er fotball for meg.

Spiller nummer 15 er min favoritt, men jeg heier på alle

Beklagelsen.....

Jeg kan ikke noe for det, men jeg tenker ofte på dem som var på jobb den regntunge sommerdagen i juli fjor. Da alt ble annerledes. Jeg tenker særlig på han som var den første politimannen til å gå i land på brygga på den hjerteformede øya. På hva han så. Hva han tenkte. Hvor redd han var. Fordi han ikke visste. Ikke kunne være sikker. På hva som ville møte han.  På infernoet uten ild og flammer. På den hjerteformede øya som var revet i to av grusomheter.  For det var det han så. I timene etter. Kanskje fortsatt. I drømmer. Om natten. På dagen. Når han lukker øynene. Eller når noen snakker om det som skjedde for snart åtte måneder siden. Kanskje han til og med var en av dem som måtte sitte der natten gjennom for å passe på øya og de som var der etter at stillheten hadde lagt seg. Den historien har rørt meg. Den som de som satt der om natten har fortalt. Om mobiltelefonene som blinket helt til de var tomme for strøm. Samtaler fra fortvilte foreldre som aldri kom frem. De satt han og så. For alt i verden har han barn selv. Barn som han har vært redd for, som han har ventet på. Nå passet han på noen andres barn som aldri kommer hjem. Kjente han fortvilelsen da. Andres fortvilelse. Andres angst. Stillheten med de døde. Kunne han se sine barn blant dem?

Senere. Dager, uker og måneder med kritikk. Politikere, meningmann og media. Hvorfor kom de ikke før? Hva gikk galt? Hvorfor. Hvorfor. Hvorfor… Da får han også se ansiktene. Mødrene. Fedrene. Søsknene som mangler en. Som har mistet det kjæreste de har. Som er sønderknuste. Som aldri vil leve det samme livet igjen. Fordi de er en for lite. For alltid. Da kan han sette et ansikt på de som ringte den natten. Han får se tårene til de som ikke fikk svar. Føler han da at det er hans skyld at det ikke gikk annerledes. Får han skyldfølelse og angst for noe som egentlig ikke er hans skyld? Når noen beklager sånn som i dag. På vegne av. Da beklager han. Han er politiet. Han og mange andre. De hadde aldri vært i en liknende situasjon før. De kunne ikke en gang trene på det. Fordi det var fullstendig uvirkelig. Nå gjør de nok det. Trener på det som aldri skjer.

Vi er ofte gode til å dømme. Vi er flinkere til det enn å rose. Vi liker å heve oss over. Vil være bedre enn. Vi fordeler skyld . Vi setter oss sjelden eller aldri i noens sted. Har du tenkt på hvordan du ville ha hatt dersom du var den første politimannen som gikk i land på Utøya den kvelden? Har du kjent på frykten hans? På hvilke følelser han satt igjen med og fortsatt kjenner på. Har du ofret skyldfølelsen hans en tanke når kritikken hagler?  Det har jeg gjort og jeg får vondt i magen hver eneste gang. 

Vår tra la la vår….

Bryggepromenaden i Fredrikstad en tisdag formiddag

Jeg suser av gårde forbi husvask, bilvask, trappevask og asfaltvask. Mellom lekende katter og løse hunder. Kjenner duften av bråtebrann og nykokt kaffe. Noens middag, andres gatekjøkken hamburgere. I gata har barna funnet fargestiftene frem og bruker asfalten som blanke ark. Et hoppetau ligger slengt. Hører lyden av trampolinehopp og skatebord som møter en tørr gate.  

Ungene har funnet frem fargestiftene og bruker asfalten som blanke ark

Latter og høye gledes hvin. Alle smiler mens ettermiddagssola farger himmelen like rød som mine nye joggesko. Gjennom headsettet synger Vinni om at det er på tide på tide på tide å stå opp! En i gul overdel og tights passerer meg- han har dårligere tid. Jeg er akkurat i gang og må gjøre dette ofte før mine hjul ruller raskere over vårveien. En dag mellom hvitveis langs en skogsti en annen langs elva som ikke lenger er dekket av is. I helgen var den bare grønn. Nå har den blitt lilla. Den møter meg når jeg når grusen foran utgangsdøra igjen. Svett på ryggen- rød i kinna beundrer jeg vårens undre. Krokusen strekker seg mot lyset.  Jeg legger bena høyt og nyter siste rest av vårdagen. Den har vært vakker. Årets første utelunsj ved Glomma. Solbrente kinnben etter en time på verandaen.

Det finnes vel ikke sikrere vårtegn?

Hallo... hallo...haaallloooo...

Denne uka startet med en aldri så liten krise. Eller. Det blir feil å kalle den liten. For den var stor. Større enn den kanskje burde være. Jeg skulle bytte simkort på telefonen min. Det er kompliserte greier når man har en smart telefon. En telefon som rommer mye av livet mitt. Litt for mye vile noen hevde. Jeg måtte ringe tre samtaler til operatøren før den virket som den skulle og når jeg endelig fikk den tilbake til normal funksjon var ALT borte.  Alt unntatt kontaktene mine. Men musikk, bilder og apper var totalt forduftet. Jeg følte meg tom- og elendig. Nesten som om jeg hadde mistet en del av livet mitt. De flotte fotoprogrammene, wordfeud, Talking Tom og Vinnis Sommerfugl i vinterland hadde fløyet ut i universet et sted. Også jeg som er så lovlydig (dum vil noen mene) at jeg kjøper all musikk… Ikke en eneste en er lastet ned gratis. Trolig en konsekvens av mye radiojobbing og utfylling av tono lister. Samvittighetsfull. Jeg mente operatøren burde ha sendt meg en bunke iTunes kort på grunn av manglende forklaring. Det var ikke han i den andre enden av telefonen med på. I løpet av uka har jeg forsøkt å memorere hvilke sanger som det var viktig for meg å ha. Det verste er at ITunes spør meg hver gang om jeg er sikker på at jeg vil kjøpe sangen. Jeg har jo kjøpt den før….

Etter en krise følger ofte en ny. To dager senere la jeg telefonen inn på sykehus. Skjermen var fullstendig gått i oppløsning etter flere fall og jeg sto i fare for å skjære meg på øret hver gang noen ringte. Nå var jeg HELT uten og HELT ute av meg i et døgn… etter innleggelsen dro jeg til frisøren. Jeg var tidlig ute og følte meg nesten naken. Ingenting å fikle med. Ingen facebook å sjekke, ingen ord å taste i mobilverdenens scrabble. Jeg gikk og kjøpte meg et blad for å ha noe å holde på med. Tia gikk sakte og jeg måtte ta meg i å kjenne etter utenpå lomma for igjen å finne ut at nei den var ikke der. Dagen etter på vei til jobb fikk jeg følelsen av å ha glemt noe hjemme. Telefonen. Jeg hadde kommet for langt til å snu tenkte jeg før jeg igjen innså at den var jo ikke der heller. Gjensynet var derfor hjertelig da vi ble gjenforent.

Jeg husker fortsatt min første mobiltelefon. En Erikson med lokk til å åpne hver gang jeg ville snakke med noen. Med rare ringelyder og ingen mulighet til å sende meldinger. Grønt rør for å ringe- rødt for å legge på. Batteriet var større enn selve telefonen.  Den var umulig å putte i bukselomma. Jeg husker at vi var en radiogjeng som var på heisatur til fjellet. Vi var plassert i to biler og vi ringte hverandre hele turen. Til og med når vi lå i filer ved siden av hverandre på motorveien. Vinkende mens vi snakket med hverandre i telefon med antenne som man måtte dra ut for å finne dekning.  Vi sa bare hallo- også lo vi og la på! Det var nesten magisk!

Kampen i buret er over

Å være politisk kommentator må være drømmejobben. Tenk å få mene noe om alt som har med politikk å gjøre. Eller ingenting. Ofte det siste.  Særlig om politikeren selv. Ålage en mening om noe som ikke er.Enten det gjelder sexkjøp i Riga, en voldtektsiktelse eller utdeling av penger til et jenteforsvar. Da analyseres det på høygir. Både muntlig og skriftlig. Da vet kommentatorene hva politikeren bør og MÅ gjøre. Hvilke verv som må avskrives og hvilke posisjoner den det gjelder bare kan glemme for den nærmeste fremtiden. Da er du ifølge kommentatorene politisk død. Du kan bare finne deg noe annet å gjøre. Du passer ikke inn. I følge de som vet best, kommentatorene. De tar jo aldri feil. Deres mening er den eneste sannhet, og de sloss om å mene mest og best. Fullstendig blottet for at det finnes et menneske under politikeren. En person med følelser. En som kanskje har en familie. Barn som er store nok til å lese. Til å se og til å høre. Noen ganger går de til og med under huden. Inn i hodet. De vet hva den enkelte mener og hvis det ikke er den rette meningen vet de også hva personen burde ha ment.  Og om de tar feil. Da snakker de ikke om det. Da blir saken lagt død, for da har de allerede kvittet seg med en politiker. Det er om å gjøre å mene mest og verst. De tabloide titlene og ordene blir fetere for hver dag som går. I løpet av en måned ryddes sidene for at kommentatorene skal få plass til alt de måtte mene til åtte spalter. Meningen MÅ frem.

Så, når politikeren kaster inn håndkle etter å ha gått minst tolv runder mot en motstander som er dobbelt så stor og større enn det. Med blodet dryppende fra nesa og isposen mot det sammenklistrede øyet gir politikeren opp, for han vet det ikke nytter. Han er sjanseløs. Det er David mot Goliat ganger tre.  Når håndkle treffer gulvet trer kommentatorene hoverende ut av ringen, eller buret. Sånne som de bruker i kampsport som ikke er lovlig i Norge. Eller de går ut, for så å gå inn igjen. For de er ikke ferdige. Nå skal de mene noe om den valgte sortien kom som følge av en rett avgjørelse. Om den ble fattet på riktig grunnlag. Dvs det grunnlaget de mener at politikeren burde basere seg på. For de fortsetter å evaluere. Diskutere. Mene. Høyt. Høyere. For å overdøve hverandre.

Hva tror de egentlig. At de mener det vi mener. Vi som bivåner det hele fra utsiden.  Det er nesten så de ser oss utenfor ringen. Skrikende etter mere blod. Men gjør vi det? Er vi der? Vil vi ha mer eller har vi fått nok før kampen har begynt. Kanskje tåler vi en runde eller to, men for de fleste av oss er det nok da. Selv fra tilskuerplass. De spør oss aldri hva vi syns. De hevder bare at de har en informasjonsplikt og at vi har et informasjonsbehov. For det har de også meninger om. De vet hva vi vil ha også. Kanskje ikke så rart de tror det. Vi kjøper aviser.  Vi ser tv. Vi hører radio.

Han pakket veska si i dag. Leverte nøklene og takket for seg.  Audun Lysbakken dro omsider hjem til familien og spiste middag.  Det er det mange som har gjort før han, etter uker med eksponering  og pirking i prestasjon. Handlingen som utløste eksponering og pirking må han selvsagt ta ansvar for. Han har beklaget og tatt konsekvensen.  Om det er hans egen avgjørelse er jeg usikker på. Han har trolig ikke fattet den helt på egenhånd. Det har han fått god hjelp til å gjøre. Av kommentatorene.  Om de feirer i kveld. Over å ha fått avsatt en statsråd? Kanskje sitter de på Lorry. Der har de sittet før. Med og uten politikere, som mener det samme som de som kommenterer, når det går i deres favør.

10 ting jeg elsker sånn rent bortsett fra Robin, Fredrik, Max og Linus

Har du tenkt på hva som gjør deg glad? Hva som gjør livet ditt til det det er og som du ikke klarer deg uten? Det behøver ikke være en reise verden rundt eller flotte biler. Heller ikke penger, gull og glitter. Jeg elsker mannen min og barna mine høyere en himmelen og jeg  blir inderlig glad av å gjøre noen andre glad. Ja jeg vet det er en klisje. Men jeg BLIR faktisk det!  Jeg har også en egen liste over små, enkle og kanskje selvfølgelige ting som gjør livet mitt godt. Har du noen gang satt deg ned, tenkt over og skrevet den samme lista? Jeg vil gjerne lese din! Her har du min:

Å se svigermors gamle peon presse nye skudd opp av jorda om våren

Å gå barbent ut på verandaen en tidlig sommermorgen med en nytrukket kaffekopp

Å sitte på den samme verandaen under tak i sommerregn

Å se et rådyr rett i øya på få meters avstand

Å se og lukte høstens vakre farger på sopptur i skogen

Å kjenne solstråler i ansiktet når jeg våkner

Å tenne lys

Å lage en god middag til enda bedre enn gode venner

Å drikke vin og prate over et bord til 4 på natta

Å spise en lunka brownies med peanøtter

I år ruller jeg våren inn

Mitt nye fartsvidunder og vårvenn

Fornøyd Max og Linus på tur

 I år skal jeg oppdage våren fra sykkelsete.
 Jeg skal se og lukte den.
 Kanskje smake på den.
 Kjenne siste rest av vinter bite meg rød i kinna.
 Se hvitveisen brøyte seg vei gjennom jordskorpa.
 Strekke seg mot en vårblå himmel.
 Kjenne sola varme og se at dagene blir lengre og lengre.
 Rulle gjennom fuglekvitter
 Lukten av at noen har fyrt opp den siste resten av vinterveden.
 Eller kjøttkaker.
 Noens middag.
Det er som om sansene åpner seg mens jeg fyker av gårde på min splitter nye sykkel.
Jeg har alltid elsket det. Savnet det dessto mer når muligheten ikke har vært der. Nå er den her igjen. Muligheten  og gleden.
I dag rullet vi ut av garasjen. Fire av oss. På tre sykler. Linus i setet bak. Hvinende og full av latter over at farten ble høyere og høyere.
Til å begynne med var han redd.
Vi måtte trille.
Nå er frykten for fart overvunnet og han vil fortere frem.
I enden av veien venter is!
Vi kan ikke komme fort nok frem.

Mmmm for is

Max koser seg med årets første softis