8 år og med krøll i nakken etter en natt med digre, hårete ruller og plastpinner..
Jeg har alltid vært en 17.mai- jente. Hvis det er noe som heter det.. Jeg har ALLTID vært glad i dagen så langt tilbake som det er mulig å huske. Jeg vet ikke hvor mange kilometer jeg har gått eller hvor mange sanger jeg har sunget. Jeg kan heller ikke telle gnagsårene eller regndråper i håret. Jeg har uansett elsket det. Jeg vet ikke hvorfor, det har bare blitt sånn. Jeg sover fortsatt dårlig natt til 17. mai. Trolig fordi jeg gleder meg, og det til tross for at gleden ikke er den samme. Dagen forbindes mer med stress nå. En skal hit og en skal dit, mens den tredje henger på slep. Foreløpig. Med nye klær som oftest. Sånn blir det vel når man er velsignet med tre gutter. De higer ikke akkurat etter bunad. Vil heller ha dress, eller kule bukser og sko. Helst med farger. De sover likevel like godt natt til 17. mai som alle andre netter. Det gjorde altså ikke jeg. Både fordi mitt strie hår skulle krølles i nakken med store hårruller og plastpinner gnagende mot hodebunnen natta gjennom og fordi jeg gledet meg. Jeg ser ikke den samme spenningen og forventningen som mine foreldre trolig så i mine øyne. Er ikke dagen den samme lenger?
Vi var nemlig en gjeng som vokste opp på samme sted. I samme borettslag. Jevngamle. Flest gutter. Hadde skrubbsår. Spilte fotball. Hadde vannkrig. Badet morgen og kveld hele sommern og vi sto opp midt på natta den 17. mai. Den gang fantes det ikke russebiler. Russen ble fraktet i lastebil. De var stuet sammen på et eller flere plan og de gikk virkelig inn for å vekke hele byen. DET måtte vi få med oss hver eneste 17. mai. Av frykt for at noen av oss ikke våknet laget vi alarmer som hang i vinduskarmen inn på soverommet. De besto av en liten bjelle festet i en tråd som hang ned langs veggen. Hvis en av oss ikke sto utenfor døra ved 4-5 tiden på mårran ringte bjellene. Så var det å vente. Og vente. Og vente. Helt til de kom blåsende i fløyter. Skrålende og tutende. En halvtimes lykke hvert eneste år. Noen hadde vært over grensa og kjøpt kinaputter. 0,5 grams var de største tror jeg. Så da russen var ferdig var det liksom vår tur. Vi la oss aldri igjen. Ikke før dagen var over. Ikke før vi hadde gått de mange kilometerne fra Refsnes og helt til Nesparken i Moss. Smilende. Syngende. Hurraende! Med krøller i nakken. Med og uten bunadskyse. I all slags vær og bak et korps som var berykta for å spille surt. Surere enn de fleste.
Det var ikke gassballonger den gangen. Det fantes ikke klissete konfettispray på boks. Sukkerspinn og popcorn hadde så vidt sett 17. mai- dagens lys. Men vi hadde pølser og is. I lange baner. Og farmors lapskaus. Brun og best i verden. Her blir det spekemat på nasjonaldagen. Avrundet med en pavlovakake. Bunnen står i ovnen mens jeg skriver. De små flaggene er strøket, mens det store og stolte ligger klart til å heises på den eneste flaggstangen i gata. Jeg skal starte dagen som jeg alltid har gjort, med å høre på en eldgammel versjon av Norge i rødt, hvitt og blått. Da kommer alle minnene og tårene i øya. Gratulerer med dagen.
Fremme ved fergeleiet i Fredrikstad- 13 km i motvind
I kraftig motvind tråkket han på og ba kun om en pause. Det blir
bedre når vi skal hjem, sa vi til han. Da får vi medvind og er hjemme på et
blunk! 26,5 km tråkket de 10 år gamle bena i dag og han gjorde det med et smil.
Flink Max- på vei over Glomma!
Stas med fergebilletter
Fra en by til en annen- til den tredje, med ferge. I Gamlebyen ventet ekte varm
sjokolade på Mormors cafe! Og han ble lovet minst en kopp! Han fikk to!
Mormors ekstrasuperdupergode sjokolade
Det er andre søndag på rad vi er
på tur- sist uke bare halvparten av dagens etappe, og jeg begynte å lure på om
vi hadde lagt ut på en tur som var i lengste laget- halvveis til Fredrikstad.
IIIISSSSS!!!!
Gutta på tur
Men det er så godt å komme frem- stoltheten overgår slitne lår og svett rygg.
Tøyse- Linus later som han sover... ble jo SÅÅÅ sliten...
Jeg har manglet lyst og vilje… den siste uka… Har liksom ikke
visst hva.. Jeg skal skrive om.. Føler at jeg ikke har noe viktig å si.. Ingen
interiør prosjekter og ingen morsom eller avansert mat.. I allefall ikke i mine
øyne.. Jeg er hverken sint eller lei meg og jeg lurer i grunn på om det er de
følelsene jeg må HA for å kunne skrive noe.. Men det er vel ikke det som er
helt meningen med blogg- man skal kunne skrive om glade ting og da- om ting som
funker, som går i boks..?? Jeg har vel ikke blitt en melakoliker som kun
skriver om ting som klemmer mitt og andres hjerter flate.. Det har vel aldri vært
meningen at jeg skulle bruke denne spalte til sorg og elendighet, sinne og
frustrasjon.. Og at det blir stille når det føles tomt.. blankt.. følelsesløst…
For det har jo skjedd masse. Konfirmasjon sist helg… Det er jo SVÆRT.. Mitt
første barn, 15 år, konfirmant.. og jeg som har min egen fortsatt friskt i
minnet.. Jeg fikk treningsdress og joggesko av mine foreldre, Fredrik fikk en
sjekk for VELDIG mye mer.. og alt gikk jo
så fint… kanskje jeg ville ha skrevet om det hvis det gikk fullstendig i surr??
Men, nei.. konfirmanten var flott og fornøyd, gjestene var glade, sangene og
talene flotte.. Det gikk på skinner. Det eneste var maten. Jeg syns det så lite
ut og smelte sammen en ekstra eggerøre.. Enkelte forsynte seg tre ganger og vi
spiste mat derfra minst tre ganger etter.. Så, for lite var det absolutt ikke.
Men det er alltid den store angsten.. tenk om det ikke er nok. Vi holdt nemlig
igjen. Forsynte oss sist av alle. Passet på å ta litt lite av det alle andre
ville ha… Men igjen, det holdt i massevis… Den eneste tabben var i grunn takkekortene. Jeg liker å få ting unna. Kortene ble bestilt to dager etter selve konfirmasjonsdagen. Jeg leste gjennom dem MANGE ganger! Likevel klarte jeg å overse et FOR for mye... Tusen Takk for for gaven... Nye ble bestilt, pronto- og de er levert og sendt i post.. ALLEREDE.. Det er meg det.. i et nøtteskall. Må og skal. Fort. Helst i går. Og det MÅ være akkurat sånn som jeg mener at det bør være.
<><>
<><>
Konfirmanten retter på sløyfa
Jeg finner stor glede i å svømme. En venn av meg ville ha
meg med og med mine skrantne skuldre tenkte jeg, ja hvorfor ikke… Jeg har ALDRI
vært glad i å svømme, men nå gleder jeg meg til hver eneste torsdag. Til
damesvømming. Det er en helt egen atmosfære. I garderoben. I bassenget. I
badstua. Nakne damer i alle fasonger. Flotte damer. Store damer. Små damer.
Store pupper. Små rumper. Små pupper og store rumper. Når det er bare damer er alle like flotte og
det føles som om vi har en helt spesiell tilhørighet. Uten å kjenne hverandre.
Uten å egentlig vite hvem den andre er. Jeg bryr meg ikke om at magen er for
stor eller at rumpa er tatt av tyngdekraften. Jeg er dame sammen med andre
damer. 1200 meter ble det sist. For jeg teller, mens jeg svømmer. Teller og
prater. Det er som en flytende syklubb. Vi snakker og er stille om hverandre.
Noen bare teller. Tømmer hue. Kutter ut alt. Jeg føler meg så lett i kroppen
når vi går ut, etter å ha trykket å dusjen som minner meg om skoletia utallige
ganger og pest meg gjennom 15 minutters svette i badstua. Jeg har aldri helt
fått til det. Lufta blir for tung og varm. Men jeg har funnet min plass nå.
Helt inne ved veggen i motsatt ende av ovnen. Der får jeg puste.
<><>
<><>
Vannet har blitt min venn
En gang var jeg i ferd med å slutte å puste. I vann. Jeg ble iført hvit vaskehatt da jeg var liten. Jeg gikk nemlig rett ut... helt til bare vaskehatten var synlig. Jeg var som en fisk. Mer under enn over. Se på meg. Se hva jeg kan. Se da, mamma. Se pappa. De så heldigvis HELE tiden, for..En gang gikk det fullstendig galt. Jeg tråkket ut på brådypet som 6- åring. Gikk opp og ned mange ganger. Helt til pappa hentet meg opp. De hadde stått på brygga med broren min som var baby, mens jeg så fler og fler bobler, helt til det ble svart. Det værste var i grunn tanken på at min tante var på samme sted da hun ble dratt under av strømmer dagen før hun skulle begynne på skolen. Hun begynte aldri på skolen. Jeg har aldri møtt henne. Pappa som var et år eldre forsøkte å redde henne, men måtte slippe hånden for å redde seg selv. Han snakker aldri om det. Det gjorde ikke farmoren min heller. Det var et ikketema.. De hadde kun et malt bilde av Annelise.. På veggen. Sittende i gresset. Men fortalte aldri. Jeg skulle ønske jeg spurte. At jeg hadde fått farmor til å fortelle. Kanskje hun egentig hadde hatt lyst til det, men så var det ingen som turte å spørre. Hun var liksom i den generasjonen hvor man ikke spurte. Det bare var sånn...Jeg har tenkt på det. Tenkt på at det kunne ha skjedd igjen... men det var IKKE min tur.
<><>
<><>
Det var IKKE min tur
<><>
Jeg puster i grunnen mer nå. Kjenner etter. Jeg lever.
Veldig. Nyter. For man vet aldri. Vet ikke når det er over. Når man ikke får
være her mer. Det har vi fått mange påminnelser om det siste året. Jeg drikker minst et glass vin hver kveld. Jeg vet ALDRI om det er det siste. Og jeg og du- vi lever bare denne ene gangen. Jeg trykker igjen hjertet fra Unni til mitt
hjerte. Livet består av øyeblikk- nyt dem. De ordene har blitt uendelig viktige og burde være leveregler for
oss alle. For vi vet IKKE. Det skjer så fort og det er så trist å ha noe ugjort.
Jeg holder rundt barna mine mer enn noen gang. Føler meg velsignet hver gang
Linus knusekoser meg. Når Max forteller at han er glad i meg, eller når Fredrik
bryr seg. Jeg har for lengst sluttet å si nei hvis de vil ha en is til. Hvorfor
skal jeg det? De lever også bare en gang. De kan også bli borte. For mens jeg
lever hver dag gjør jeg mitt for at også deres hver eneste dag skal bli den
beste. For vi er her NÅ.
<><>
<><>
Ikke hver dag han på 15 unner mamma en klem- sjeldent øyeblikk <3
